Om foreldre

Det finnes enkle måter å beskrive en forelders forhold til deres barn på; i verden er de helt med deg... I heimen er de helt mot deg. Hvem skal ha deg til å tørke støv på rommet ditt en lørdags ettermiddag år du helst vil ut på vorspiel? Mor og far. Hvem vil ikke la deg busse ned til Oslo med vennegjengen en langhelg for å se live konserten du har gått og sikla etter siden jula? Moder og fader. Hvem er det du krangler med om klær, hår plakater, musikk, sminke, tidsfordriv, og så videre og videre og enda litt til? Mutter og fatter.

Men det er jobben deres. Det er jobben deres å puste deg i nakken helt til du er klar til å forlate redet... Og n¨r den dagen kommer står de klar med telefoner for å ringe deg ned den neste uka og forsikre seg om at du har det bra. Typiske, bekymrede foreldre.

Personlig synes jeg det er litt fint.

Kanskje ikke mens det står på, men i ettertid, når du kan se tilbake på det og du innser for deg selv at kanskje var det lurt at du kom hjem før ett den natta, og kanskje var det ikke så dumt å ta en taxi, heller. Forresten kom den ekstra genseren til ganske god nytte den dagen du var langt over alle hauger, og ikke var det en dårlig ide å ta med hansker, heller. Og hva vet vel du om selvangivelser, skattebetaling, kredittkort, regningsfakturaer, sikringsskap, oppvaskmaskiner, gamle filterkaffetraktere, avfrysing av kjøleskap og alle de små tingene som liksom tok seg av seg selv da du bodde hjemme med mamma og pappa?

Personlig - helt personlig - tror jeg jeg trenger foreldrene mine en stund til. De kommer rett og slett så godt med, at jeg gjerne kan holde ut med litt mas nå og da.